f. 1923, d. 2001
Det er mang en stemme som har uttalt at "dette kan barnet mitt gjøre" i møte med Jakob Weidemanns ekspressive malerier. Likevel står kunstneren Weidemann som en merkevare, et ikon og norske maleres "grand old man" i dag. Hvorfor?
For å forstå Weidemanns genialitet må man hoppe over 50 år tilbake i tid, til norsk etterkrigskunst. Folk beskyldte også da kunstneren for å drive med smørerier, men på den tiden var Weidemann faktisk radikal i sine bilder og malemåte. Norsk etterkrigskunst var riktignok primært nonfigurativ. Stilen kaltes ofte for "Pariserskolen", siden malemåten hadde sitt utspring i fransk maleri etter 1945. Debatten runget kraftig et tiår her til lands før den nonfigurative/abstrakte retningen var etablert som en ledende kraft mot utgangen av 1950-årene. De tidlige kunstnerne innen retningen hadde et viktig estetisk poeng:
Å skape maksimal visuell harmoni, en symmetri som ikke var matematisk. Her kommer Weidemann inn som en frontfigur sammen med kunstnere som Inger Sitter, Gunnar S. Gundersen og Jens Johannessen. De benyttet seg av et formspråk som ikke lenger tok utgangspunkt i den konvensjonelle fremstillingen av naturen.
|
